Siri Stray Rodtwitt, du er vernepleier og har skrevet en barnebok, «Unik – historien om Kose». Den er skrevet fra en brors perspektiv og beskriver dagliglivet i en familie med et barn med utviklingshemming og autisme – Kose – og hvordan hele familien engasjeres i tilrettelegging. Og så har boken en atferdsanalytisk vinkling. Hvordan kom du på dette prosjektet?
Boken begynte egentlig som små natta-historier til barna mine. Kveld etter kveld har jeg sittet på sengekanten og fortalte små historier, historier om kjærlighet, toleranse, utenforskap og annerledeshet. Historier for å løfte blikket deres og lære dem at annerledeshet kan være fint, at alle mennesker har en verdi, alle er unike. Barn er nysgjerrige, og vi må ikke undervurdere kapasiteten deres til å ta til seg kunnskap. Når jeg forteller dem om Kose er det naturlig å også snakke om faget mitt, atferdsanalyse. Jeg ønsker å forklare dem hvorfor familien gjør som de gjør, forklare faget som ligger til grunn for handlingene.
Helt klart! De kjenner ikke til fagterminologiene, men de kjenner mange av prinsippene. Min niåring har blitt god på å se foranledning og konsekvens når lillebror finner på tullball. Jeg må flire når femåringen forteller at vikaren i barnehagen ikke gir lille «Per» på småbarnsavdelingen nok tid til å svare, og forklarer at det er som med Kose, han må få tid. Nå skal det legges til at jeg tok utdanning før jeg fikk barn, og de har blitt eksponert for atferdsanalyse i større eller mindre grad hele livet. De er vant til skjemaer, sansebrett, forsterkningsprosedyrer, og kartlegginger – på godt og vondt. Men fra boken, tror jeg at det viktigste mine egne barn sitter igjen med ikke er forsterkningsprosedyrer eller FAK-analyser, men det å se alle mennesker. Se at alle har en verdi, og at ved å være åpen og imøtekommen kan man få mange flotte opplevelser man ellers ville gått glipp av.
Å bruke atferdsanalyse i hverdagen tror jeg kan være nyttig av flere grunner, spesielt fordi metoden bygger på systematisk forståelse av hvordan atferd utvikles og påvirkes av miljøet. Ved å bruke atferdsanalytiske metoder kan foreldrene lettere forstå hvorfor barna oppfører seg som de gjør, hva som utløser atferden, noe som kanskje kan gjøre at hverdagen går litt smoothere. Gjennom systematisk forsterkning kan barn lære ferdigheter som gjør dem mer selvstendige, det kan være alt fra å kle på seg selv til å håndtere følelser. Atferdsanalyse kan brukes på så utrolig mange måter, man må bare tilpasse det og være kreativ! Jeg tror mange benytter atferdsanalyse i hverdagen uten å egentlig være klar over det, og ved å se eksemplene benyttet i hverdagen i boken kan de kanskje bli mer bevisste i sin egen hverdag?
Det kapittelet jeg har fått flest tilbakemeldinger på er når mammaen, pappaen og Koda skal tegne et bilde av hvert familiemedlem. Det er nesten en grotesk forskjell på hvordan Koda har tegnet foreldrene med hjerter, farger, varme og klokskap og hvordan de har tegnet seg selv med hard hud, krigerfjes, spyd og vaskekost. Det gir perspektiv. Kanskje vi burde bli flinkere til å innimellom se oss selv gjennom andres øyne?
Jeg liker også godt når Koda sitter bak sofaen og øver med Kose. Han sitter der med dopapir i ørene, de laminerte bildene hennes gjemt inne i genseren sin, og førstehjelpsskrinet med gamle seigmenn og bamsemums ved siden av seg. Her har mange foreldre mye å lære. Koda lærer av erfaring, evaluerer og endrer, og kommer tilbake litt mer forberedt hver gang de skal øve. Han er dedikert og målbevisst, og er tydelig men omsorgsfull.
Helt klart. Vi må være forsiktig å ikke gi søsken for mye ansvar. De er ikke foreldre, og skal heller ikke ta foreldrerollen. Jeg tror dog mange barn ønsker å føle at de bidrar, at de har en viktig rolle i familien. Det er en balansegang å involvere søsken, uten å gi dem oppgaver de ikke har forutsetninger til å mestre. Det skal også være lystbetont, ikke krav. Men jeg tror absolutt at søsken kan bidra i stor positiv grad ved å være delaktige.
Jeg liker godt at familien benytter vanlige situasjoner til læring. Som gjerdet fylt med perlebilder og benytte det som en læringsarena. Det ligger masse læring i vanlige situasjoner, og er man litt kreativ kan man skape et blomstrende læringsmiljø uten at man tenker på at man lærer! Vi lærer best når vi er engasjerte, og hverdagsaktiviteter gir barn praktisk erfaring med språk, matematikk, og motoriske og sosiale ferdigheter. I boken snakker moren om å «bade i språket», altså å eksponere barna for et rikt språk, og et enkelt grep er da å benevne matvarene. Det skal ikke mange gangene til før det er implementert og går automatisk.
Musikk har alltid vært viktig for meg, og jeg benytter mye musikk i arbeidet mitt. Musikk kan hjelpe med å endre en stemning, eller skape en stemning. Det kan bidra til å gjøre overganger mellom aktiviteter enklere, og er ypperlig til språktrening. Alle låtene i boken har jeg skrevet til eller med mennesker jeg har jobbet med, og alle har sin unike bakhistorie. For eksempel ble «Hva er galt lille vennen» til i isolasjon sammen med en mann som var smittet med korona. Han var frustrert, sint, syk og uforstående om hvorfor han ikke fikk gå ut. Han roet seg kun når jeg sang. Hvordan musikk kan roe, skape nærhet, trygghet og trøst gir meg fortsatt gåsehud.
FOTO: Kristine Hellemo