Jeg er «truckfører i bånn»

Sett fra siden

Sett fra siden med Rolf Magnus Grung

Det har snart gått fem måneder siden Thomas Owren overlot Vernepleierportalens ror til meg. Det å være redaktør av Vernepleierportalen tar en del tid, men redaktørjobben er verd tidsbruken siden det gir meg mulighet til å få et bedre inntrykk av hva som rører seg innen de ulike relevante fagområdene.

Jeg har enda ikke gitt noen presentasjon av min brokete faglige bakgrunn her på Vernepleierportalen. Det kan godt være at det er mange av leserne som gir blaffen i dette, men jeg håper at det i det minste er noen av leserne som lurer på dette. Nå som det er jul er det vel ok å tone ned det faglige og bli litt personlig?

I år er det 22 år siden jeg begynte å jobbe innen omsorgen. Året var 1994 og jeg tok meg jobb som gårds- og miljøarbeider på en avsidesliggende gård i Hallingdal i Buskerud. Jeg var da 20 år gammel. Denne gården lå svært idyllisk til på fjellet – bare noen få hundre meter fra tregrensen. På dagtid jobbet jeg med forefallende arbeide på gården, som stell av hester, enklere vedlikeholdsarbeid og diverse innkjøp til gården. Nokså ofte tok jeg med meg niste og en termos med kaffe og kjørte snøscooter opp på Hardangervidda for å innta lunsjen der (vi hadde løyve til å kjøre snøscooter i et bestemt område av Hardangervidda). Om ettermiddagene og kveldene var jeg en slags storebror for noen ungdommer som bodde der. Vi lagde middag sammen, jeg kjørte de til og fra aktiviteter og vi gjorde andre sosiale ting sammen. Jeg hadde sparsomt med fritid – kun annenhver helg dro jeg hjem til Oslo.

Jeg trivdes godt som gårds- og miljøarbeider, men savnet etter Oslo og vennene mine der tok etter hvert overhånd. Dette savnet hang nok sammen med at jeg før jeg tok meg jobb som gårds- og miljøarbeider hadde vært i militæret, og da i lange perioder i avsidesliggende strøk, blant annet i Indre-Troms. Selv om jeg er erfaren med friluftsliv og jeg, da som nå, mer enn gjerne bruker fritiden min til å være ute på sjøen, i skogen og på fjellet, er det drabantby-gutt jeg er. Jeg liker å ha folk rundt meg og være der ting skjer.

I 1995 flyttet jeg derfor tilbake til Oslo. I min mors øyne var jeg en håpløs slask som sluttet i en jobb uten å ha en annen jobb å gå til. Hennes løsning for å få denne slasken av en sønn på rett kjøl var å spandere truckførerlappen på meg. Jeg fullførte utdanningen som truckfører (et teoretisk og praktisk kurs over to uker). Jeg er selvfølgelig glad for at min mor var bekymret for meg og ikke ville at guttungen hennes skulle bli passiv mottaker av dagpenger fra daværende Aetat, men det var ikke å kjøre truck jeg ville bruke livet mitt til. Den kanskje viktigste erfaringen jeg fikk med å ta truckførerlappen var at jeg fant ut at det IKKE var truckfører jeg ville jobbe som samt at jeg SKULLE ta høyere utdanning.

Som sagt trengte jeg jobb og søkte jobb innen omsorgen for utviklingshemmede – på Holtet Bosenter og Verksted i daværende Bydel Bøler (nå Bydel Østensjø). Det at jeg søkte jobb akkurat der hang sammen med at jeg er oppvokst på Bøler og at jeg derfor kjente til Holtet, samt at jeg hadde erfaring som miljøarbeider fra denne gården i Hallingdal. Jeg ringte til Holtet på en mandag og spurte om de hadde behov for tilkallingsvikarer, og allerede på tirsdag, altså dagen etter, var jeg på kombinert intervju og opplæringsvakt. Like etter at jeg begynte å jobbe som tilkallingsvakt på Holtet begynte jeg å studere sosiologi på Universitetet i Oslo, men sosiologi var ikke noe for meg og jeg sluttet halvveis ut i andre semester (hadde jeg gått opp til eksamen hadde jeg antagelig strøket). Dog fullførte jeg ex. phil. og fikk haud på eksamen (haud er hakket dårligere enn laud).

Første dagen på jobb på Holtet fikk jeg vite at min nærmeste overordnede var vernepleier. Dette var første gangen jeg hørte ordet vernepleier. Hun var en fantastisk god leder og hun lærte meg masse om hva god omsorg for utviklingshemmede er og om målrettet miljøarbeid. Hun og de flotte menneskene som bodde der var den viktigste årsaken til at jeg i 1997 søkte opptak på deltidsutdanningen i vernepleie på Høgskolen i Akershus.

I 2001 ble jeg omsider utdannet vernepleier. Etter dette har jeg jobbet innen omsorgen for utviklingshemmede, både i den kommunale omsorgen og i habiliteringstjenesten for voksne i spesialisthelsetjenesten. Jeg har også jobbet innen akuttpsykiatri for ungdom. I dag jobber jeg som lektor på vernepleierutdanningen på Høgskolen i Oslo og Akershus.

I 2007 fullførte jeg mastergradsutdanningen i atferdsanalyse fra Høgskolen i Akershus, rettere sagt master i læring i komplekse systemer med fordypning i atferdsanalyse. Jeg var blant de første som fullførte denne mastergraden (jeg tror jeg var nummer tre eller nummer fire). Utover dette har jeg tatt examen philosophicum (1995), videreutdanning i målrettet miljøarbeid (2004), generell psykologi (2009), behandling av spilleavhengighet (2011), radikalbehaviorisme og vitenskapsfilosofi (2012), helserett (2014), akademisk skriving (2014), universitets- og høyskolepedagogikk (2015) og forskningsetikk (2015). Jeg er også godkjent veileder og klinisk vernepleier.

Jeg bruker av og til å fleipe med at jeg er «truckfører i bånn» (bevisst skrivefeil). Jeg er fullstendig klar over at en slik fleip kan misforstås og at jeg kan bli sett på som arrogant. Dog er jeg veldig glad for at jeg kan kalle meg vernepleier (og ikke bare truckfører) – at jeg og dere andre vernepleiere har en kunnskap som passer så godt med velferdsstatens behov at det er så godt som ingen arbeidsledige vernepleiere (i 2015 var det 79 arbeidsledige vernepleiere av over 15.000 vernepleiere i arbeidsstyrken – se «Vernepleierutdanning gir jobb» publisert 30. oktober under spalten Statistikken sier). Det er nok ikke tilfeldig at vernepleierprofesjonen er den femte største helseprofesjonen i Norge!

Før Vernepleierportalen tar juleferie vil jeg si et par ting til. Det er flere vernepleiere som har bidratt til Vernepleierportalen i høst. Disse bidragene har både vært i form av tips og i form av ferdigskrevne saker. Enkelte av disse sakene har vært blant de mest likte sakene på Vernepleierportalen. Jeg vil takke hver og en av dere som har bidratt. Ingen nevnt, ingen glemt. Kunne du tenke deg å bidra med tips eller saker? Da sender du e-post til rmg@vernepleierportalen.no.

Og så er det Jan Gunnar Hesthammer da. Leserne av Vernepleierportalen merker ham ikke. Dere merker ham først dersom teknologien ikke fungerer. Derfor har dere heller ikke merket ham. Jeg derimot merker Jan Gunnar veldig godt – fordi han får til alt det jeg ikke får til. Jan Gunnars bidrag til Vernepleierportalen er uvurderlig.

Vernepleierportalen ønsker dere alle en riktig god jul – vi sees på nyåret!

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*