Etter to år hadde jeg fått en ny sjef som forlangte at jeg skulle begynne på vernepleierutdanninga. Lydig som jeg var søkte jeg – og kom inn. Derfra har jeg aldri sett meg tilbake. Jeg er VERNEPLEIER med stor V. Jeg elsker faget vårt og det profesjonen vår står for.
Navn: Asbjørn Strømmen
Alder: 53 år
Utdanning: Diplomøkonom fra BI og vernepleier fra Høyskolen i Sør-Trøndelag
Arbeidssted: Dragvoll og Charlottenlund helse- og velferdssenter
Etter endt førstegangstjeneste startet jeg i 1989 på økonomiutdanning ved BI i Trondheim. Ble etter tre år Diplomøkonom og skulle søke jobb. Jappetiden var definitivt over, det var cirka 1000 søkere på alle jobber som hadde med min utdanning å gjøre. Etter å ha prøvd meg som provisjonsselger i tre måneder i forsikringsbransjen, hvor jeg fikk solgt en barneforsikring til min søster som jeg tjente 50 kroner på, måtte jeg lete etter en alternativ jobb. Jobbet litt som dørvakt, men tjente ikke stort på det heller. Etter å ha gått ledig noen måneder satt jeg i et familieselskap hvor tanten min fortalte at hun visste om noen som trengte folk. Det var da ved et nyoppstartet bofellesskap for utviklingshemmede. Selv om jeg var full av fordommer mannet jeg meg opp og sendte en liten søknad. Sjefen som tok imot meg var sprek og lot meg få sjansen til å begynne på opplæring dagen etter. Fra dag én var jeg helt solgt! Jeg jobbet med en person med veldig mye utfordrende atferd, men jeg digget personen fra første stund. Jeg ble helt oppslukt i jobben og fikk masse jobb som ekstravakt.
Etter to år hadde jeg fått en ny sjef som forlangte at jeg skulle begynne på vernepleierutdanninga. Lydig som jeg var søkte jeg – og kom inn. Derfra har jeg aldri sett meg tilbake. Jeg er VERNEPLEIER med stor V. Jeg elsker faget vårt og det profesjonen vår står for. En stor årsak til at jeg ville bli vernepleier var også at jeg tenkte at det måtte gå an å jobbe annerledes enn vi gjorde med de som hadde utfordrende atferd. Men jeg merket raskt at jeg ikke ble lyttet til fordi jeg ikke hadde utdanning. Det hjalp betraktelig når jeg ble vernepleier. Etterpå har jeg boltret meg i spennende jobber, utfordringer og fine folk, både brukere, pårørende og ansatte. Det har vært en fantastisk reise!
Jeg jobber nå som enhetsleder for to sykehjem i Trondheim. Det jeg ser er at vernepleierutdanninga må bli tydeligere på den kompetansen vi kan tilføre sykehjem, og at vi faktisk kan gjøre det samme som sykepleiere i forhold til medisiner, sykepleierfaglige rutiner og prosedyrer. Men jeg mener også at man skal passe seg for å bli for «sykepleier». Det er miljøterapi og det å få mennesker som har utfordringer med forskjellige diagnoser, egen livsførsel eller aldring til å ha det best mulig. Vi skal kunne bistå menneskene til å mestre sitt liv så selvstendig som overhodet mulig. Det er vår største styrke.
At vernepleiere ikke kan være sidestilt med sykepleiere i sykehjem.
Det er så mange. Skal jeg nevne en vil jeg si Karl Elling Ellingsen – han har vært en faglig mentor for meg i mange sammenhenger, av og til uten å vite det selv sikkert!
Jeg ønsker at Vernepleier.no skal fremme og skryte av vernepleiere og vernepleierfaget slik at vi blir enda mer synlig. Jeg skulle også ønske at Vernepleier.no kunne ha utfordret tillitsvalgt-apparatene som mange vernepleiere bruker. Det er himmelvid forskjell på Sykepleierforbundet og våre forbund når det gjelder det å fremme fagutdanningen vår. Ikke alt Sykepleierforbundet gjør er bra, men de er i alle fall utrolig gode til å fremme sykepleierfaglige perspektiver på alle arenaer. Her drukner vernepleieren alt for ofte. Vi må tørre å utfordre, utfordre og utfordre.
