Ekte kjærlighet blir i litteraturen forbundet med trofasthet. Vi åpner opp og anerkjenner den andres personlighet, handlinger, holdninger eller verdier.
Vi ser etter likheter og vi legger mindre vekt på forskjeller mellom oss selv og den andre. Vi liker å være sammen med mennesker vi har kjærlighet for og vi kjenner oss selv gode og glade. Vi gjør hverandre tjenester, og liker å være fysisk nære, som for eksempel å gi hverandre en god klem. En person vi kjenner kjærlighet for er en person vi respekterer og har tillit til, – og det er gjensidig.
Det er utrolig at det «satt så langt inne» for meg å skrive om temaet. For kjærligheten til mennesker med utviklingshemming, var faktisk hele grunnen til at jeg en gang valgte vernepleieryrket.
I 1987 møtte jeg en kar som jeg ble inderlig glad i, under en ukes kanotur som idrettsklassen min på folkehøgskolen var på. På turen fikk vi ansvaret for hver vår person som bodde på Bakkebø, den gangen en sentralinstitusjon i Eigersund. Jeg husker den unge mannen med Downs syndrom fortsatt i dag, – blant annet da han stilte seg opp og ropte «Even … Even …», når han ikke så meg.
Tilliten han ga meg og alle de artige situasjonene vi var i sammen, får meg fortsatt til å smile. En av de mest sjelsettende var da vi satt og spiste lunch på en stein, og han pekte på noe rett ved siden av oss og spurte «hva er det?». Jeg så med en gang at det var en som hadde gjort sitt fornødne mellom steinene, men jeg ville skjerme den unge mannen og sa at det var ingen ting og bry seg om. Selv sleit jeg skikkelig med brødskiva etter synet, men min unge mann spiste godt. Etterpå, da vi kom tilbake til teltet sa han «det var en bæsj» … og det gikk opp for meg at han også hadde forsøkt å ta hensyn til meg.
Jeg kjenner på det jeg vil kalle kjærlighet når jeg tenker på den unge mannen jeg møtte for snart 45 år siden. Jeg tenker på han med ydmykhet og kjenner en klump i halsen når jeg husker tilbake på livet han var «dømt» til å leve, – bare fordi han hadde et kromosom mer enn meg. Den godheten jeg fikk fra han og som jeg selv følte den gangen, var ektefølt. Det ga han tydelig uttrykk for med sin åpne glede, tillit og gode nattaklemmer. Han var et fascinerende menneske som gjorde inntrykk på meg. Jeg hadde ikke inntrykk av at han hadde det vondt på Bakkebø, men det var tross alt en totalinstitusjon den gangen. Forskjellene mellom oss var tydelige for meg og jeg husker at jeg syntes det var urettferdig at vi hadde så ulike muligheter i livene våre. Men med tanke på hvem han var som person, var det lite som skilte oss. Vi hadde det bare så gøy sammen. Vi hadde samme humor og jeg likte å gjøre ting sammen med han. Han viste meg ting jeg ellers ikke ville lagt merke til. Han ga mye ved bare å være seg selv.
Kjærligheten vi viser våre tjenestebrukere er forebyggende og behandlende. Det behandler sårende opplevelser som personer med behov for hjelp til hverdagen sin, nesten alltid utsettes for. Gode ord, ektefølte klemmer bygger relasjoner som tåler en støyt dersom en er uenige eller er i krevende situasjoner som forutsetter gjensidig forståelse, tett og godt samarbeid. Det å vite at noen er glad i deg, som tørker tårene når smerten kjennes for stor, eller som gir deg uforbeholdent en klem av godhet, bør være en selvsagt del av tjenestetilbudet.
Vi snakker så sjeldent om det, og muligens er ikke alle tjenesteytere i stand til å gi kjærlighet. Heller ikke alle tjenestebrukere er i stand til å ta imot. Det kan bli tolket som for nærgående og manipulerende, mens andre søker fysisk nærhet for å kjenne seg trygge. Vi skal kunne forvente av hverandre at vi ikke gir klem til de som ikke vil ha en klem, og at vi har følsomhet nok til å se når noen ikke vil ha klem. En klem er med andre ord ikke bare en klem … det kommer an på følelsen vi har når vi gir og mottar klemmen.
Vi skal forvente av hverandre at vi er ærlige på følelsene våre, at vi forteller at vi bryr oss om de vi jobber for og at vi evner å se hvem de er, deres identitet og personlighet. Vi skal evne å se likheter med oss selv og anerkjenne hverandre. Vi har alle erfart at mennesker som ikke føler seg sett, kan gjøre mye rart for å «bli oppdaget».
Det er noen som mangler den naturlige sjarmen min unge mann fra ungdomstiden hadde. Vi møter mennesker i arbeidet vårt som vi ikke får gode følelser for. Dess viktigere er det å opptre profesjonelt ved at vi ikke gjør forskjell, at vi leter etter det vi kan like og at vi er gode til å oppmuntre og anerkjenne den andre til å bli den beste versjonen av dem selv.
Vi bør forvente at tjenesteytere er snille, at de gir gode klemmer og at de gir uttrykk for at de bry seg om personen de yter tjenester til. Men det krever at en blir kjent med hverandre og kanskje har kjent hverandre over lang tid. Dette er det umulig å få til med store personalgrupper og stadige utskiftinger av personalet. Vår kjærlighetsevne har ingen ting med utdanning å gjøre. En vernepleier har ikke større evne til å vise kjærlighet enn en assistent. Det har noe med egen trygghet å gjøre, trygghet som er etablert gjennom en god barndom med gode og snille mennesker rundt seg.
Jeg mener at kjærlighetsevnen er en viktig del av profesjonaliteten vår. Vi hører ofte at folk sier «han er så flink med mennesker» eller «jeg liker så godt å være sammen med folkene jeg møter i jobben min». For meg er dette utsagn om profesjonalitet. Det at vi har evne til å vise kjærlighet og ikke utnytter andes kjærlighet til oss selv, er en viktig del av utviklingen som menneske og som profesjonell yrkesutøver.
