Vet du hva du gjør dersom du oppdager at tjenestemottager er utsatt for seksuelle overgrep? Vi har tatt en prat med sexolog og høyskole-, og universitetslektor, Wenche Fjeld.
Seksuell helse er en del av det å være menneske, og handler om så mye mer enn samleie. Det handler om nærhet, hygiene, grenser, identitet, psykiske og fysisk helse, relasjoner – også videre. Ikke minst handler det om å forebygge seksuelle overgrep. Så hvorfor er det så vanskelig å snakke med mennesker med utviklingshemming om seksualitet?
Alle har en seksualitet og de aller fleste har et forhold til den. Dessverre har mange mennesker med utviklingshemming en svært begrenset mulighet til å både utforske og få utfolde seg seksuelt, hvilket gjør at de også har en begrenset forståelse av rett og galt – godt og vondt.
Mennesker med utviklingshemming blir gjerne tatt ut av seksualitetsundervisningen når denne gis, og blir gjerne avseksualisert. Seksualitetsundervisningen i boligtjenesten er også svært begrenset, og det er ikke sjelden at seksualitet blir kategorisert som problematferd.
Mange tjenesteytere synes også tematikken er vanskelig, mye grunnet manglende kunnskap i hvordan kommunisere om seksuell helse. Dette gjør at gruppen er dobbelt så utsatt for seksuelle overgrep som andre grupper, og enkle å utnytte. Du kan lese mer om den alarmerende statistikken her.
Men som helsepersonell er det en del av vår plikt å jobbe med seksuell helse. Så hvordan kan vi sette den seksuelle helsen på agendaen? Og hvordan jobber vi forebyggende mot seksuelle overgrep?
Vi har snakket med Wenche Fjeld, ved Høgskolen Innlandet og OsloMet, der hun underviser i videreutdanning i seksuell helse og utviklingshemming. Fjeld har tidligere også jobbet ved Habiliteringstjenesten i Hedmark, nå Innlandet, samt Barnehuset.
Helsepersonell er generelt for dårlige til å snakke om seksuell helse. Ofte blir tematikken behandlet som et “tabu” og blir svært ofte en “ildsjel-tematikk”. De som ønsker å snakke om seksuell helse føler seg ofte ensomme i sitt virke. Det mener Fjeld vi må gjøre noe med:
– Mange studenter forteller at da de forteller sine kollegaer at de tar videreutdanning innen seksuell helse, får de kommentarer som «jøss, så interessert du er i sex da». De opplever at de må redegjøre for bakgrunnen for å ta utdanningen, og at de på mange måter blir latterliggjort av kollegaer. Noen prøver å ta opp tematikken på personalmøter og komme med forslag til hvordan de kan tilrettelegge for et seksualvennlig miljø. Mange forteller at de da blir møtt med motstand. På den måten opplever mange at de blir veldig ensomme i det å skulle fremme en god seksuell helse for utviklingshemmede.
Å snakke om seksuell helse mener Fjeld bør være like naturlig som å snakke om andre former for psykisk og psykisk helse. Og for å få til det må en skape et seksualvennlig miljø:
– For å forebygge seksuelle overgrep er det aller viktigste å ha et seksualvennlig miljø der hvor tjenestemottager bor, arbeider og har et fritidstilbud. Med seksualvennlig miljø tenker jeg at seksuell helse er satt på dagsorden, og at tjenesteytere kan snakke med hverandre om seksualitet og at de kan snakke med utviklingshemmede om positiv seksualitet.
For å skape et seksualvennlig miljø kan dere gjøre enkle grep på deres arbeidsplass. Det kan være så enkelt som å henge opp regnbueflagget og snakke om hva dette flagget står for, eller snakke om det som skjer på TV dersom noen eksempelvis kysser.
Det er viktig å ha fokus på positiv seksualitet. Positiv seksualitet er seksualitet fritt for skam.
– Positiv seksualitet innebærer at mennesker med utviklingshemming skal vite at de har rett til å ha en seksualitet. De har rett til å ha kunnskaper om egen kropp, vite hvordan kroppen fungerer, og de har rett til å ha intime relasjoner med andre. Ikke minst har de rett til å sette grenser for andre – og for seg selv.
– I tillegg er selvbestemmelse viktig. Det handler om livskvalitet. Å kunne ta egne valg er en rettighet. Mennesker med utviklingshemmede må, som alle andre, starte tidlig med å ta valg i eget liv. Men utviklingshemmede lærer ikke så lett ved konsekvenser. Derfor må tjenesteytere legge til rette for valg som er i samsvar med den enkeltes funksjonsnivå. I det ligger et stort ansvar. Tjenesteytere må snakke sammen om de etiske perspektivene ved å legge til rette for valg hos de som har vansker med samtykke.
– Vi har prøvd å lage lister med tegn på at noen er utsatt for seksuelle overgrep, men det er ikke lett å lage slike sjekklister. Derfor er det så viktig å ha den individuelle kjennskapen- og evnen til å kunne «lese noen» uten at det nødvendigvis blir brukt ord som beskriver hva som har skjedd. Dette er non-verbal kommunikasjon. Og så må tjenesteytere vite at det er dobbel risiko for at utviklingshemmede blir utsatt for overgrep, og at de kan begå overgrep mot andre. Dette er det også forskningsbelegg for å hevde.
Tidligere byråd i Oslo for oppvekst og kunnskap, Inga Marte Thorkildsen, har tidligere uttalt at “du ser det ikke før du tror det”. Det gjelder også når det kommer til mennesker med utviklingshemming.
Overgrepsutsatte bruker i gjennomsnitt 17 år på å fortelle om seksuelle overgrep. Dette gjelder også for mennesker med utviklingshemming, som ikke alltid verken har språk eller forståelse for hva de er utsatt for:
– Jeg har møtt flere som, på tross av bevis, nekter for at overgrep har skjedd. Noen ønsket så sterkt å tro at de var i et kjæresteforhold, og det er innebærer stor sorg å innse at de ble utnyttet av noen de var glad i. Andre synes det var skamfullt. Det er vanskelig å fortelle at noen gjør ting med kroppen som de ikke ønsker selv, og mange kan ha en oppfatning av at det er deres skyld at overgrepene skjedde, forteller Fjeld.
– Mange mennesker med utviklingshemming har et devaluert syn på seg selv, fordi de har erfart mange ganger at de blir behandlet som om de er mindre verdt enn andre. Dette er kanskje den viktigste årsaken til at utviklingshemmede er mer sårbare enn andre for å bli utsatt for vold og overgrep, sier Fjeld.
Overgrep, devaluering og skam er abstrakte opplevelser og følelser det er vanskelig å sette ord på. Problematikken er sammensatt og komplisert, hvilket mange overgrepsutsatte i andre grupper også forteller.
– Derfor er det viktig at folk som jobber med utviklingshemmede har kompetanse om seksuelle overgrep. De må være i stand til å forstå non-verbal kommunikasjonen hos tjenestemottager.
– Tjenesteytere vet at de må ha en relasjon som bygges over tid, for å kunne kommunisere godt med utviklingshemmede. De må ha kunnskap om den enkeltes funksjonsnivå og nettverk og livshistorier. Først da er det mulig å forstå at det er noe som skjer i livet til personen med utviklingshemming som ikke oppleves som riktig.
Mange blir usikre når de mistenker seksuelle overgrep. Hva skal gjøres, hvem skal du fortelle det til, hvordan ivareta – og hva med deg selv oppi det hele? Bufdir har laget retningslinjer for overgrep mot voksne personer med utviklingshemming.
Disse retningslinjene retter seg primært til deg som arbeider med voksne personer med utviklingshemming, for eksempel deg som er ansatt i kommunen, dagsenter, Habiliteringstjenesten, en bedrift eller en frivillig organisasjon. Retningslinjene er også aktuelle for andre relevante instanser, fagpersoner og studenter på helse- og sosialfaglige linjer.
I denne finner du rutiner, caseoppgaver, kontaktskjemaer, du kan trene på å skrive logg, etc. Retningslinjene er godt bygget opp, og det anbefales å henge kortversjonen av disse på kontoret slik at alle ser dem.
Et av de viktigste punktene er likevel – overlat politioppgaver til politiet. Dersom du mistenker at noen har utsatt noen, eller vært utsatt for et seksuelt overgrep er det ikke din oppgave å finne ut av dette. Det er heller ikke din oppgave å avgjøre om noe er et overgrep eller ikke.
Bufdirs retningslinjer finner du her.
– Avslutningsvis vil jeg oppsummere hva som er det viktigste for å forvalte alle styringsdokumentene og ta vare på god livskvalitet og seksuell helse hos den enkelte:
Det finnes flere videreutdanninger innen seksuell helse for deg som jobber med mennesker med utviklingshemming:
Veileder Gode helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming:
https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/gode-helse-og-omsorgstjenester-til-personer-med-utviklingshemming/habilitering-og-bistand-i-dagliglivet#kommunen-skal-arbeide-systematisk-for-a-beskytte-personer-med-utviklingshemming-mot-vold-og-overgrep
Bufdir: Veileder til Retningslinjer ved seksuelle overgrep mot voksne med utviklingshemming. https://www.bufdir.no/bibliotek/Dokumentside/?docId=BUF00002672
Regjeringen: Snakk om det! Strategi for seksuell helse (2017–2022) https://www.regjeringen.no/contentassets/284e09615fd04338a817e1160f4b10a7/strategi_seksuell_helse.pdf
Bufdir, TryggEst: https://ny.bufdir.no/fagstotte/produkter/tryggest___veileder_for_tryggest_kommuner/#heading-contentlink-119403
Eggen, K., Fjeld, W., Malmo, S., Zachariassen, P. (2014). Utviklingshemming og seksuelle overgrep – forebygging og oppfølging. https://bibliotek.bufdir.no/BUF/101/Utviklinghemning_seksuelle_overgrep_nett.pdf
SUMO rapporten: https://naku.no/sites/default/files/SUMO%20rapport.pdf
Lunde, G. H. (2013). Ansatte og temaet seksualitet. Hvilke utfordringer opplever ansatte i sitt arbeid når det gjelder voksne med intellektuelle funksjonsnedsettelser og seksualitet? Nordisk Tidsskrift for helseforskning nr. 2-2013, 9. årgang.
