Debatter og diskusjoner rundt vernepleierens tittel har en relativt lang historie. I forlengelsen av HVPU-reformen, som ble innført i 1991, ble navnet et tema. Selv om jeg ikke skal påta meg å gjennomføre en historisk utgreing av navnedebatten, kan jeg som representant for fagprofesjonen i alle fall konkludere med at det har vært oppblussing av slike diskusjoner siden jeg selv ble utdannet på 1990-tallet.
Debatter og diskusjoner rundt vernepleierens tittel har en relativt lang historie. I forlengelsen av HVPU-reformen, som ble innført i 1991, ble navnet et tema. Selv om jeg ikke skal påta meg å gjennomføre en historisk utgreing av navnedebatten, kan jeg som representant for fagprofesjonen i alle fall konkludere med at det har vært oppblussing av slike diskusjoner siden jeg selv ble utdannet på 1990-tallet.
Den seinere tid har den parallelle diskusjonen om hva vi skal kalle oss på engelsk også blusset opp igjen. Jeg mener at slike debatter er viktig. Hva vi kaller oss ER viktig. Altfor mange mennesker i landet vårt vet ikke hva en vernepleier er, og de fleste vernepleiere vet heller ikke hva vi skal kalle oss selv på engelsk (når dette er nødvendig).
Min personlige mening er at vi undergraver vår egen profesjon og faget vi bedriver ved å være lillebroren/lillesøstera til sykepleiere. Sykepleiere har sin benevnelse fordi de pleier dem som lider av manglende helse og sykdom. Jeg anser ikke mitt yrke som pleie av mennesker i det hele tatt selv om noen av de jeg arbeider med har sykdommer og tilstander som medfører redusert funksjon i visse sammenhenger. I mine øyne er vernepleiere profesjonelle tilretteleggere. Det vi tilrettelegger for, er ulike tjenestemottakeres deltakelse og mestring. At vi har kompetanse til å bistå tjenestemottakere med helsefaglige utfordringer er én av flere faktorer som underbygger fokuset rettet mot deltakelse og mestring.
Fordi måten vernepleiere arbeider på er rettet mot ulike former for å legge til rette for endring, opplevelser og læring, mener jeg at pedagog er et mer dekkende begrep enn pleier.
Fordi mestring av ulike viktige aspekter av livet er fokus på arbeidet som gjøres, mener jeg at mestring er et bedre begrep enn verne.
Når mestring og pedagog slås sammen, blir derfor mestringspedagog en bedre betegnelse enn vernepleier, slik jeg ser det. Jeg tror dette begrepet har en mye mer intuitiv klang enn vår nåværende tittel.
Mestringspedagog har, på samme måte som vernepleier, noen utfordringer ved seg når det skal oversettes til engelsk. Utfordringene er derimot mindre enn når vernepleier skal oversettes. Én utfordring er at begrepet pedagog er krevende å oversette direkte. Den mest dekkende termen på engelsk er antakeligvis «educator». Dette begrepet har en hard klang og signaliserer at vi som tjenesteytere skal lære våre tjenestemottakere deltakelse og mestring. Mestring og deltakelse er ikke noe vi lærer våre tjenestemottakere å gjøre, men noe vi prøver å legge til rette for. Jeg mener derfor at «facilitator» er et bedre begrep på engelsk. Det å fasilitere er bortimot synonymt med å legge til rette, og er kanskje det mest dekkende begrepet for tilrettelegging på engelsk. Jeg mener derimot at fasilitør ikke er et godt norsk ord, og foretrekker derfor bruken av pedagog i en norsk tittel av profesjonen.
Jeg innser at brudd på tradisjoner og sedvaner medfører visse utfordringer, men tenker allikevel at det i seg selv ikke er grunn god nok for ikke å tenke at profesjonen vår tilhører framtiden mer enn fortiden.
Mitt innspill til navnediskusjonen er dermed følgende:
