Nordland Psykiatriske Sykehus har et psykiatrisk innsatsteam som bistår enkeltbrukere, nærpersoner, kommunale tjenesteutøvere, kommunale etater og andre deler av helse- og velferdstjenestene. Bistanden omfatter kartlegging og utredning, behandlingstiltak, veiledning, rådgivning og kompetansebygging. Teamet består av sosionom, psykolog, psykiater, ergoterapeut, pedagoger – og vernepleiere. Vi har snakket med en av vernepleierne, Olav Ose Evensen.
– Olav, du var ferdig utdannet allerede i 1983 og har lang fartstid som vernepleier. Nå er du en del av dette innsatsteamet ved Nordland Psykiatriske Sykehus. Hvilke personer er det dere får henvist?
– De personene vi får henvist har oftest store og sammensatte vansker. Utviklingshemning og/eller gjennomgripende utviklingsforstyrrelser er som regel grunndiagnosene. Fra rundt 2005 har vi sett en sterk økning i henvisning av mennesker med lett grad av kognitiv svikt og utfordrende atferd: atferd som utfordrer omgivelsene, seksuell utnytting, rusmisbruk og ulike former for straffbare handlinger. I oppfølgingen av disse sakene viser det seg ofte at livshistorien til den det gjelder også har vært krevende, med utilstrekkelige oppvekstvilkår, misbruk, mishandling, mobbing, etc.
– Og kan dere så hjelpe dem?
Vi føler ofte at vi ikke strekker til som veiledningstjeneste. Vårt bidrag blir gjerne å bidra til en felles faglig forståelse og prioritere innsatsområder ut fra denne. Vi bidrar også med kartlegging, utredning behandlingsbistand og veiledning. Det vi kan tilby er ofte likevel ikke tilstrekkelig for å hjelpe de det gjelder til en bedre kvalitet på hverdagslivet, eller bistå personalet deres i tilstrekkelig grad. Vi ser også at mange enten ikke har hatt arbeid eller ramler ut av arbeid/dagtilbud fordi det blir for krevende.
– Hva gjør dere med det?
– Jeg tok opp problemstillingen med Helsedirektoratet i 2011. Da vi spurte om hva de hadde tenkt i forbindelsen med disse sakene, kom det frem at direktoratet var klar over problemstillingen, men ikke hadde så mange tanker om mulige tiltak. Vi ble bedt om å se nærmere på problemstillingen, og etter søknad til direktoratet fikk Nordlandssykehuset økonomisk tilskudd til å innhente erfaringer i egen helseregion. Dette prosjektet foregikk i perioden oktober 2011 til mai 2013.
– Hva kom ut av dette arbeidet?
Det er store faglige utfordringer i de sakene vi får inn. Men det er ikke håpløst.
– Det munnet ut i en solid rapport til Helsedirektoratet hvor både dilemmaer, suksessfaktorer og utfordringer ble grundig belyst. Omtrent samtidig preget den vonde «Kampensaken» i Stavanger nyhetsbildet. Det ga grobunn for et samarbeid på tvers med både journalist Thomas Ergo og forsker Erik Søndenaa (PhD) ved St. Olavs hospital i Trondheim. I etterkant av denne rapporten ble Søndenaa og jeg invitert til et møte med bred representasjon fra ulike avdelinger i Helsedirektoratet og i Helse- og omsorgsdepartementet. Her fikk vi mulighet til å utdype de utfordringene vi beskrev i rapporten vår. Men på tross av både et solid prosjekt og god dialog med myndighetene, var stortingsmeldingen som ble fremlagt i juni 2013, altså Meld. St. 45 (2012–2013) Frihet og likeverd, en stor skuffelse, med altfor liten vektlegging av det å styrke helsetilbudet langs de linjene vi pekte på som nødvendige.
– Og der står altså saken. Nevn en ting som er tilfredsstillende med det arbeidet du er en del av!
– Det er store faglige utfordringer i de sakene vi får inn. Men det er ikke håpløst. Noen ganger lykkes vi. Det er en utrolig tilfredsstillelse de gangene jeg virkelig opplever å være delaktig i prosesser der vi klarer å snu en vanskelig livssituasjon til en fremtid med håp og muligheter! Hver enkelt sak av denne karakter gir svært verdifull kompetanse til oss som deltar.
Relaterte linker:
