To vernepleiere i lavterskel rusomsorg

Frelsesarmeen

Frelsesarrmeen

Roy Inge Holtet holder til i Bergen, Elin Frønsdal i Haugesund. De er begge vernepleiere og jobber i lavterskeltilbud som drives av Frelsesarmeen, med personer med langvarige rusvansker der mange er i aktiv rus. Som vernepleiere, hvordan jobber de? Hva er deres utfordringer? Og hvilken forskjell gjør det å ha Frelsesarmeen som arbeidsgiver?

– Hvor jobber dere og hva slags tiltak er det?

Roy Inge: Jeg har vært ansatt som faglig leder på Bakkegaten Bo- Og Omsorgssenter i Bergen i flere år, nå går jeg tilbake til en miljøterapeutstilling etter eget ønske. Senteret har 24 faste plasser, og 6 akuttplasser – 2 disponeres av politiet, 4 av brukerne selv, etter førstemann til mølla-prinsippet. Per definisjon er plassene hos oss «midlertidig bolig», men i praksis blir en del brukere boende over flere år. Det finnes ikke andre tilbud som dekker behovene bedre. Andre brukere er bare i transit, enten de er på vei til behandling eller venter på et mer selvstendig botilbud. Vi er strenge hvis NAV ønsker å henvise brukere som er unge og/eller har lettere rusvansker, i Bakkegaten er rekrutteringsfaren stor. Huset er kontinuerlig fullt, og vi må stadig si nei til henvendelser om plass. Jeg tror grunnen til at kommunen så ofte benytter Bakkegaten til sine «tyngste» brukere, er at stedet tilbyr utvidet omsorg, med alle måltider servert, eget legekontor, og ansatte som har mulighet til å bruke tid på prosesser som NAV og andre planlegger/jobber med. Sist men ikke minst tilbyr vi brukerne trygghet. Bakkegaten har låst ytterdør. Ingen slipper inn uten å bli sett av personale. Vi har ofte diskutert det etiske ved dette. Men brukerne selv, som ikke sjelden lever under alvorlige trusler, vil ha det slik. De opplever den låste døren mer som en barriere mellom seg og det harde livet på gaten, enn som et tiltak som smaker av overdreven kontroll.

Vernepleier Elin FrønsdalElin: Jeg er ansatt som daglig leder ved Bo- og Omsorgssenteret i Haugesund. Vi har tilsammen 28 brukere fordelt på to trinn, T1 og T2.  12 av de som bor på T1 har vedtak fra NAV om midlertidig bolig, men får også et utvidet omsorgstilbud med fire måltider om dagen samt sosialfaglig oppfølging. 1 er sykehjemspasient med 1:1- oppfølging samt hjemmesykepleie to ganger om dagen. T2 er omsorgsleiligheter med tjenestetilbud, som tildeles etter vedtak fra vedtakskontoret i kommunen. På T2 er det ansatt 2 boveiledere som skal veilede tett opp mot bruker i forhold til boforhold.  Disse brukerne skal i størst mulig grad administrere boforholdet sitt selv.

– Og hvilke utfordringer har brukerne deres?

Elin: En typisk «gjenganger» hos oss har hatt en ruskarriere fra 12 årsalderen, med bruk av amfetamin, heroin, benzodiasepiner, alkohol – har hatt utallige opphold i fengsel – har prøvd egen leilighet en kort stund – utallige korttids- og langstidsbehandlingsopplegg – er redd for å bo alene – har ikke sosialt nettverk utenom rusmiljø – har fått oppfølging fra psykiatri, har dårlig fysisk helse, svekket kognitivt funksjonsnivå, og er preget av en traumatisert oppvekst.

Roy Inge: Jeg kjenner igjen det. Mine «gjennomsnittsbrukere» kan til enhver tid ha en rekke utfordringer. Utover det åpenbare som handler om rusmisbruk, handler det i stor grad om enormt komplekse og krevende livssituasjoner. Han eller hun kan til enhver tid ha oppfølging fra en rekke ulike instanser – for eksempel med tanke på abcesser i lysken, serumsspeil på metadon, mulighet for overvåket samvær med egne barn, utredning eller behandling for angst, ADHD, bipolar lidelse eller schizofreni. På toppen kan det være komplikasjoner knyttet til NAV, soningskø, politi og kanskje et hav av inkassobyråer. De utfordringene våre brukere har handler ikke bare om rus, men i stor grad også om alle de ulike «livskomplikasjoner» som lang tids rusmisbruk kan føre med seg.

– Hva kan være utfordrende i deres rolle?

Vernepleier Roy Inge HoltetRoy Inge: Jeg har brukt noen år på å finne min rolle og hvordan mitt fag kan utnyttes til det beste for en brukergruppe med uhyre kompleks problematikk. For meg handler det kort sagt om omsorg for hele mennesket. Det høres ut som en floskel, men i praksis er det ikke det. Gjennom sine mange ulike behov er brukerne tvunget til å forholde seg til et stadig mer differensiert og spesialisert hjelpeapparat. Som vernepleier kan jeg ikke bare være «en til i rekken». Jobben min handler blant annet om å se igjennom denne muren av utfordringer, som utvilsomt ville tatt knekken også på et kjernesunt menneske. Jeg må selvsagt være orientert på det som skjer rundt bruker. Men jeg må «legge det litt i blindsonen» for å kunne ha en ærlig, oppriktig og hjelpende tilnærming til bruker. Skulle jeg bli bitt av behandlingskåthet og anse hvert enkelt «problemområde» som mitt ansvar å ordne opp i, ville både jeg og bruker kollapse etter kort tid. Så, det handler om å fokusere på bruker: Hvordan responderer vedkommende på det enorme apparatet som nærmest ruller som en tanks rundt ham eller henne? Hva er det mest akutte, ofte livstruende, å ta tak i, og er vedkommende motivert til dette selv? Dersom nei, hvordan kan jeg gå frem for å forklare realitetene, og bistå til motivasjon?

Elin: Som Roy har jeg hatt mange runder med meg selv for å avklare og finne min rolle og identitet.  Jeg ble ansatt i denne lederstillingen som nyutdannet vernepleier i 2000.  Særlig det første året var litt «forvirrende» i mine ulike roller. Etter hvert falt ting mer på plass – også rollen som vernepleier. Min oppgave er først og fremst å legge forholdene til rette slik at brukerne får et så verdig botilbud som mulig.  «Omsorg for hele mennesket» er begrepet Frelsesarmeen bruker som overskrift for alt vårt arbeid.  Min oppgave som vernepleier og leder er nettopp å se hele mennesket – se helheten av tiltak, systemer og instanser som mennesker som er så marginale som våre brukere er må forholde seg til. Jeg skal få ord til å bli handlinger. Jeg må kunne tenke eklektisk og samhandle med både bruker, personal og system. Og når vi er en ideell organisasjon som leverer en tjeneste til kommunen må jeg også legge til rette for samhandling med politikere. Etter de første årene med usikkerhet  i rollen som vernepleier har jeg i dag et bevisst forhold til både faget og rollen.  Jeg ser at jeg til daglig har bruk for både kompetansen og erfaringene som vernepleier.

– Hvilke prinsipper jobber dere etter i det daglige?

Elin: Vi har tre pilarer som vi bruker som grunntanke her hos oss: Se, favne og utfordre. Vi skal se beboeren som det mennesket han eller hun er. Ikke la oss stoppe av lukter, atferd eller rus. «Per» er unik og verdifull på lik linje med andre mennesker. Ord blir til smil, hyggelig samtale, et «velkommen til oss», en kopp kaffe, en stol som settes frem, en seng som blir redd opp, mat som lages, bord som pyntes og bingokvelder som skaper tilhørighet og samhandling.  Min jobb er å veilede og gi personalet kunnskap om kommunikasjon, relasjonsbygging og positiv forsterkning for å kunne gi beboerne en opplevelse av å bli sett som individ. Vi skal favne beboeren. Vi skal ha kunnskap nok og forståelse nok til å hjelpe med de utfordringer han eller hun står overfor. Vi møter en marginal gruppe som har utfordringer på både det fysiske, psykiske og sosiale. Jeg skal veilede personalet i holdninger og førforståelse, i diagnoser og medisinske utfordringer, i kosthold og motivasjonsteori. Målet vårt er å favne hele mennesket, men likevel se de komplekse utfordringene og kunne sortere i disse. Vi skal utfordre beboerne mens de bor hos oss, og med det mener vi også ansvarliggjøring og motivering til å ta tak i eget liv. Det innebærer grensesetting, krav og forutsigbarhet. Som vernepleier tar jeg i bruk forskjellige samtaleteknikker og voldsforebyggende tiltak. Vi prøver å ha dialoger med beboerne om hvordan de ønsker å bli sett i samfunnet.

Roy Inge: Brukerne som sendes til oss har ikke sjelden så tung problematikk, at man kunne tenke at prinsippet er å holde vedkommende i live. Dette har faktisk også blitt uttalt av NAV som henvisende instans noen ganger. Det viser hvor dypt nøden graver hull. Av og til står vi i velferdsapparatet som hjelpeløse tilskuere. Men det vi ønsker, og heldigvis oppnår med mange, er å samarbeide med dem her og nå: Hva trenger du nå? Kan Bakkegaten levere, eller bistå i prosessen mot andre instanser som kan levere? Så jeg antar at grunnprinsippet er å se mennesket og dets behov, her og nå, og prøve å få igang tiltak flere kan ha gitt opp, ikke minst bruker selv. Lite vil endre seg dersom bruker selv ikke tror på endring.

– Har dere også en rolle overfor andre i hjelpeapparatet?

Roy Inge: Det er like viktig: Hvordan responderer hjelpeapparatet på personens problematikk? Hvordan kan jeg som vernepleier gå frem som talerør for et menneske som har redusert evne til å tale egen sak og ivareta egne interesser og behov? Skal vi være til nytte for de det gjelder må vi klare å holde fokus på dem og hvilke tiltak de er motivert til og ikke, klarer å forholde seg til og ikke. Like viktig er det å synliggjøre dette for den enkelte instans rundt dem, også for kollegaer som gjerne har mer spesialiserte oppgaver overfor dem. Det opplever jeg kan gå veldig bra så lenge jeg er tydelig på at det jeg kommer med er i brukers interesse, og ikke noe jeg gjør for å fremheve meg selv.

Elin: Vi har flere roller overfor det øvrige hjelpeapparatet både i kommunen og i spesialisthelsetjenesten.  Vi blir på mange måter brukernes stemme inn i systemer som de har vanskelig for å finne fram i.  Ofte blir vi bedt om å delta i ansvarsgrupper og samarbeidsmøter i forhold til behandling, boligsøking, soning etc. Vi blir også ofte bedt om å komme med skriftlige uttalelser vedrørende boevne og rusnivå i sammenheng med kartlegging av den enkelte. I forhold til hjemmesykepleie og fastlege bistår vi brukeren med søknader etc.

 Frelsesarmeen – Og hvilken forskjell gjør det å ha Frelsesarmeen som arbeidsgiver?

Elin: Min erfaring med Frelsesarmeen som arbeidsgiver dreier seg om opplevelsen av raushet og frihet bygget på tillit til meg som både person og fagmenneske. Vi har et godt digitalt kvalitetssystem i forhold til både klientarbeid, HMS og personaloppfølging. Som arbeidsgiver opplever jeg Frelsesarmeen som lite detaljstyrende i forhold til den daglige driften, men likevel tilstede i forhold til utfordringer knyttet til fag og etiske dilemmaer i hverdagen på senteret. Det gjennomføres årlige medarbeider- og brukerundersøkelser, og de ansatte har gode velferdsordninger. Frelsesarmeen opptrer ryddig og korrekt som arbeidsgiver. Når arbeidstilsynet har tilsyn får vi gode tilbakemeldinger. Jeg opplever at det kan være mer plass til kreativitet og andre løsninger enn i det offentlige. Å jobbe på «utsiden» av hjelpeapparatet gir meg større opplevelse av rom for løsninger, og andre «briller» i forhold til holdninger knyttet opp mot rusproblematikk og menneskesyn. Jeg opplever også at det i Frelsesarmeen er større rom for personlig vekst og utvikling, også gjennom videreutdanninger.  Jeg opplever meg «sett» av arbeidsgiver. Dette er noe som går igjen i medarbeiderundersøkelsene våre. Det er også en tilbakemelding brukerne gir.

Roy Inge: Det var ikke livssynet som tiltrakk meg, for å være ærlig. Det var menneskesynet. Frelsesarmeen har i over hundre år arbeidet med og for mennesker i sosial nød. På vår tomt i Bakkegaten har Frelsesarmeen drevet rusomsorg i snart 120 år. Det er med andre ord en organisasjon med lang erfaring. Organisasjonen har vært nødt til, og klart, å tilpasse seg stadige endringer i samfunnet, også hva angår brukergrupper og brukerbehov. Som humanist deler jeg nær sagt alle punkter med Frelsesarmeens menneskesyn.

Roy Inge Holtet kan nås på denne epostadressen, Elin Frønsdal på denne

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*