Frivillig arbeid i Fiji – en vernepleiers alternative sommerferie

Vernepleier Lionel Bitangisha

Lionel Bitangisha er vernepleier. I sommer ønsket han seg en annerledes sommerferie, og endte opp med frivillig arbeid på en barneskole i Fiji. Her forteller om sine erfaringer, hvordan han kunne bruke vernepleierkompetansen sin under helt andre himmelstrøk, og hvordan ideene hans ble tatt i mot.

– Hva er din nåværende jobb?

– Jeg jobber som boveileder ved Habekk, boveiledningstjenesten i Fredrikstad. I tillegg har jeg begynt å studere på dataingeniørstudiet ved Høgskolen i Østfold. Jeg går der på første året.

– Hvordan har du tenkt å kombinere vernepleie og data?

– Det er vanskelig å finne en jobb som kombinerer begge yrker. Men det går an å starte et eget selskap som tilbyr IT innenfor helse- og sosial sektoren. Det er noe jeg tenker å gjøre i fremtiden, å starte mitt eget selskap.

fiji-map

Trykk på bildet for større kart

– Du reiste til Fiji i sommer – hvordan fant du på å dra dit?

– Jeg bare begynte å søke på nettet etter frivillig arbeid på Fiji. Jeg hadde lyst på en annerledes ferie. Det var første gang jeg har gjort frivillig arbeid. Jeg ønsket ikke bare å ligge på stranda og sole meg, men oppleve en annerledes ferie med mening, kan man si. Så hvorfor ikke å være på Fiji og gjøre noe meningsfullt i tillegg, tenkte jeg? Så jeg endte opp på en barneskole. Fiji består av mange øyer. Flere av dem ligger veldig langt unna hverandre, og man er avhengig av båt for å komme seg dit. Mange båter har små motorer og går ikke veldig fort. Flere av elevene har hjemmet sitt fire dager unna øya hvor skolen ligger på. Disse elevene bor derfor på internatet og drar kun hjem i ferier. Den øya jeg var på ligger noen få timer unna med båt fra hovedøya. De som bor der kan reise frem og tilbake til hovedøya for å kjøpe moderne ting som pc, tv, mat og andre ting som ikke vokser der. Mens folk som bor på øya som ligger lengst borte, ligger mange år tilbake i tid fordi det er så langt å reise til hovedøya. Turistene drar heller aldri dit, av den grunn.

– Du fortalte at du hjalp dem med internett på nyanskaffede datamaskiner. Er det utstrakt bruk av data i skolen på Fiji?

– Det var første gang elevene hadde fått data til eget bruk. Men noen av lærerne hadde egen datamaskin som ble brukt i forbindelse med læring. De nye datamaskinene hadde de fått fra et amerikansk selskap. Datamaskinene var til elevenes disposisjon på skolen, men elevene fikk ikke ta dem med hjem. For noen elever var det første gang de brukte datamaskin i det hele tatt. Skolen fikk ti datamaskiner som elevene delte på. Hver klasse disponerte datamaskinene en dag per uke.

– Hvordan fikk du brukt din vernepleierkompetanse?

– Vernepleierkompetansen min fikk jeg brukt med de elevene som slet på skolen. Lærerne hadde ikke kompetanse til å håndtere de elevene som slet. Det var elever med lese- og skrivevansker, og noen elever slet med å sitte rolig. Disse ble sett på som rampete elever som falt ut av klassefellesskapet. De lå alltid etter de andre elevene, faglig. Jeg så på dette med min vernepleierkompetanse og tenkte at det er mulig å tilrettelegge klasserommet for disse elevene. Det burde være mulig å gi dem en annen og bedre tilpasset opplæring, tenkte jeg.

– Var lærene åpne for dine innspill?

– Ja de var veldig åpen for min innspill. De syntes det var veldig spennende at jeg kom med nye ideer. De hadde ikke hørt om slik tilrettelegging i skolen før, men stilte seg veldig positive til det.

– Hvilke konkrete endringer bidro du til?

– Å legge flere aktiviteter på timeplanen, og å lære gjennom aktivitetene med dem. Det virket som om noen av barna kjedet seg på skolen. Å sitte rolig i klasserommet var ikke noe de ville. De ville helst gjøre noe mer interessant. Derfor foreslo jeg å legge flere aktiviteter som ekskursjoner noen dager i uka. I tillegg, ta små turer i nærmiljøet for å utforske naturen og se på ting man lærer om for eksempel plantelivet. Jeg foreslo også å bruke mer tid på å leke; å bruke steiner og blader for å lage enkle aktiviteter som barna var interessert i. Til sist foreslo jeg en-til-en lesing med elevene. Det hadde ikke vært enkelt å finne kapasitet til slik lesing, fordi det var få lærere i forhold til elever. Utfordringen var å finne noen timer i uka der de elevene som slet mest kunne få en-til-en lesing. En del barn kunne nesten ikke lese, så jeg fokuserte mest på lesing og skriving. Gjennom aktivisering oppnådde vi å få ut mest mulig energi hos elevene og hyggelige mestringsopplevelser. Jeg opplevde at barna etterhvert i større grad gledet seg til å komme på skolen.

– Er det noen spesielle erfaringer som du tok med deg tilbake til Norge?

– Det er masse inntrykk, men det er én ting som jeg tar med meg videre, og det er erfaringen med å jobbe på skolen. Det å jobbe med mange lever, å ha fokus ikke bare på én elev, men hele klassen. En annen ting jeg skal ta med meg videre, er å se de som sliter, hvilke signaler de sender til omgivelsene.  De signaliserer egentlig at de trenger oppmerksomhet fra læreren. Jeg lærte meg å ta opp de signalene og være mer observant.

– Du fortalte at barna var veldig kreative?

– Barna på Fiji er veldig kreative. For eksempel kunne de lage en ball ut av å binde sammen mange poser. De kunne leke med blader og ha det morsomt i mange timer. Det var enkle ting de laget noe morsomt ut av. Disse barna er ikke så privilegert som barna her i Norge. De kan ikke bare gå i butikken og kjøpe ting, men de lager seg sine egne leker. En annen ting som fanget min oppmerksomhet var at det virker som om de minste barna har veldig god balanse. Barn i Norge sitter i barnevogner og blir båret av mor, lenge etter de har lært å gå. Barna på Fiji må lære seg å gå svært tidlig og blir på den måten veldig stødige.

– Hvordan er barnas forhold til musikk? Har de mye musikk og dans?

– Det var veldig mye musikk og dans på den øya jeg var på. Hver fredag det var tradisjon at de satt rundt bålet og de drakk kava. Det er en tradisjonell drikk som er laget av planter. Den er for voksne, men barna er med på festen. Det er ment for hele bygda der er gjerne med musikk, bål og mat og lignende, så for barna er det mye musikk og dansing.

– De lærene fra skolen som hadde pc, brukte de den ofte på internett og YouTube?

– Internett er veldig ustabilt. De har ikke bygd ordentlige signaler, signalene er ikke sterke nok, så internett kommer og går. Det er ikke alltid de er på nettet, for å si det sånn. De bruker pc mest til skriving, presentasjoner som powerpoint og sånne ting. Lærerne jeg var hos hadde tv. Jeg tror det er lærerne som får høy lønn da. De har tv og pc og så videre, mens vanlig beboere ikke har slike ting – de har kanskje en radio, men ikke tv.

– Det som jeg synes var interessant, var at da du kom med dine ideer, var lærerne åpne for innspill.

– De syntes at det var spennende å se, også at det var noe nytt og interessant. Da jeg dro der fra skulle de prøve ut den nye timeplanen som jeg hadde satt opp i flere klasser. Jeg hadde prøvd den ut med min klasse og det funket kjempefint. Den timeplanen jeg lagde hadde mer varierte aktiviteter, ekskursjoner og en-til-en lesing.

– Og hvor fikk du disse ideene fra?

– Tidligere jobbet jeg i BUP. Der var det tett samarbeid med skolen og da opplevde jeg at barna som jeg jobbet med hadde flere aktiviteter ute, de var ikke mye i klasserommet fordi mange barn opplever at klasserommet kan være litt kjedelig. De lærer gjennom aktiviteter; så det er der jeg fikk ideen min fra.

Her kan du sende en epost til Lionel Bitangisha

Vær den første til å kommentere

Skriv en respons

Epostadressen din vil ikke vises.


*