Vernepleier André Paulsberg har nylig fullført mastergraden i psykososialt arbeid, helse- og sosialfaglig yrkespraksis fra Høgskolen i Østfold. Masteroppgaven hadde tittelen «… det kunne kanskje blitt sånn i alle tilfeller» – Om ivaretakelse av medvirkning. Problemstillingen var hvordan bistandsytere fra den kommunale boveiledningstjenesten og spesialisthelsetjenesten ivaretar retten til medvirkning i arbeidet med mennesker med psykisk utviklingshemning og psykose?
Kan du fortelle litt om bakgrunnen for din studie?
Jeg har erfaring med å yte bistand til personer med psykisk utviklingshemming i kombinasjon med psykisk lidelser, deriblant psykose. Dette er komplisert, men det er også svært spennende. Særlig utfordrende er det å ivareta disses rett til selvbestemmelse og medvirkning. Hverken utviklingshemming eller psykisk lidelse reduserer denne retten. Samtidig er det klart at personer med psykisk utviklingshemming og psykose ofte vil ha utfordringer med å gi uttrykk for sine ønsker, behov og preferanser på en forståelig måte. Dette kompliserer arbeidet med å tilrettelegge for medvirkning.
Medvirkning er et tema helse- og omsorgstjenestene til utviklingshemmede må ha et større fokus på, noe som Stortingsmelding 45 (2012-2013) «Frihet og likeverd – om mennesker med utviklingshemning» påpekte. Grenseoppgangen mellom retten til selvbestemmelse og medvirkning og tjenesteyteres plikt til å yte omsorg og ivareta brukerne, er et utfordrende område. Disse grenseoppgangene synes jeg er interessante.
Hvem var informanter i studien og hvordan gikk du frem for å samle i data?
Data ble innhentet fra i alt seks informanter. Disse var enten pårørende eller ansatte i spesialisthelsetjenesten (habiliteringstjenesten og distriktspsykiatrisk senter) eller ansatte i det kommunale tjenesteapparatet. Data ble innsamlet ved hjelp av intervjuer. Under disse intervjuene ble det stilt spørsmål om informantens erfaringer knyttet til hvordan det ble tilrettelagt for at utviklingshemmede med psykoseproblematikk skulle medvirke. Det ble også stilt spørsmål om eventuelle faktorer som kompliserer medvirkning og hva informantene selv la i begrepet medvirkning.
Hva fant du?
Jeg fant at samtlige informanter vekta meningsfull, gjensidig kommunikasjon og kjennskap til bruker som grunnleggende elementer i arbeidet med å ivareta disse brukernes og pasientenes mulighet for medvirkning. Mange av disse brukerne har spesielle måte å kommunisere på. Det at tjenesteyterne kjenner brukernes kommunikasjonsform er avgjørende for å kunne legge til rette for medvirkning. En av informantene sa at “brukermedvirkning går gjennom kjennskap”. Jeg synes dette oppsummerer det grunnleggende i hvordan tjenestene og tjenesteyterne bør ivareta medvirkning.
Et annet interessant og tydelig funn var at utviklingshemmedes muligheter for medvirkning har endret seg over tid. Flere av informantene trakk linjer mellom hvordan tjenestene ble utformet på 70- og 80 tallet sammenliknet med dagens tjenesteutforming. Dette funnet var såpass tydelig at oppgaven delvis også ble en historisk undersøkelse. Derfor forsøker jeg også å se på hvordan faglige, ideologiske og politiske utviklingslinjer, som normaliseringsideologien, ansvarsreformen, empowerment-tenkningen og New Public Management, har preget tjenestene til utviklingshemmede.
Flere av informantene beskrev hvordan mange utviklingshemmede har hatt en tilværelse som har befunnet seg på siden av samfunnets fellesarenaer, som for eksempel spesialskoler utskilt fra fellesskolen. Flere av informantene beskrev dette som en streng og rigid opplæringsstruktur, med, slik en av informantene beskrev det, en utpreget “atferdsteknisk” tenkning som grunnlag. I oppgaven drøfter jeg derfor også hvordan en tilværelse på siden av fellesarenaene, i det jeg har kalt for marginale fellesskap, kan tenkes å prege enkeltmenneskers livsutfoldelse.
Hvilke implikasjoner har disse funnene?
Jeg tenker at funnene sier noe om viktigheten av hvordan man tilrettelegger for kommunikasjon og at denne oppleves som gjensidig og verdifull. Som tjenesteyter bør man være opptatt av hvordan man kan få tak på hva vedkommende ønsker, liker og foretrekker. Man bør bruke tid på dette og gjerne anvende ulike former for kartlegging. Det er ikke uvanlig at det er et tjuetalls personer som yter tjenester hos samme bruker. Man bør derfor være opptatt av at tjenesteyterne har en relativt lik forståelse av hvordan brukeren kommuniserer sine ønsker og behov og hvordan det tilrettelegges for medvirkning ut i fra brukerens forutsetninger for dette.
Du er nå ferdig med din mastergrad. Hva gjør du videre?
Jeg holder på å skrive en artikkel med bakgrunn i det materialet jeg har samlet. Det kan tenkes at jeg kan skrive flere artikler med bakgrunn i dataene.
Noen kollegaer av meg og jeg holder på med et spennende prosjekt i Sarpsborg kommune som heter Plattform for livslange tjenester. Her ser vi på hvordan vi kan bli enda bedre på å tilrettelegge for økt selvbestemmelse og medvirkning i de kommunale helse- og omsorgstjenestene.
På litt lengre sikt hadde det vært spennende å kunne fortsette å forske på temaer som berører personer med utviklingshemming og deres livsvilkår. Kanskje i form av et doktorgradsarbeid. Uansett er jeg veldig glad i den jobben jeg har og ønsker å jobbe nært opp til brukerne en god stund til.
Vernepleierportalen ønsker Paulsberg lykke til videre!
