Taushet er et potensielt alvorlig demokratisk problem og det er vrient å se noen umiddelbar løsning på denne utfordringen.
Taushet er et potensielt alvorlig demokratisk problem og det er vrient å se noen umiddelbar løsning på denne utfordringen. Noe av det som står på spill ved å unnlate, eller forhindre, offentlig uenighet og kritikk, er risikoen for at mottakerne av velferdsstatens tjenester taper unødvendig mye, kvaliteten på tjenesten svekkes, kunnskapen fra fagdisiplinene mister anseelse, fagutvikling får dårligere vilkår og profesjonene blir i større grad vingeklipt og mister dermed faglig autonomi. På den andre siden kan det se ut som om behovet for å beskytte omdømme kan ha flere begrunnelser, men særlig to nærliggende grunner kan være aktuelle.
Det kan mistenkes at a) det har utviklet seg en paternalistisk innstilling til at mottakere av tjenester og deres pårørende må beskyttes mot institusjonell kritikk og sannhetssøking/formidling av ansatte, om virksomhetenes mulige svakheter. Begrunnelsen er antagelig forankret i en overbevisning om at hvis folk utvikler skepsis mot virksomhetene kan dette føre til generell mistro til institusjonene, mindre gjennomslagskraft for ønskede fremtidige prosjekter, forsinkelser i pågående saker, eller at folk slutter å bruke tjenestene – og alt dette vil kunne gå ut over folk på sikt. En slik innstiling er åpenbart en paternalistisk innstiling til at folket må beskyttes fra seg selv, og til dels en innstilling om at det er mer hensiktsmessig å styre uten innblanding av andre. Den andre begrunnelsen b) kan handle om et behov for å beskytte seg selv, eller andre, i et forsøk på å dekke over dårlig håndtering av egen jobboppgaver. En slik innstilling er åpenbart egoistisk, og uønsket. Den er primært rettet mot å beskytte egne, eller andres interesser, for kritikk for forhold som med rette burde vært kritisert.
Halvorsen og Løkke (2018) skisserer videre noen tentative grunner til at profesjonsutøvere er tause i offentligheten; a) det utøves sosialt press fra kollegaer og overordnede, b) profesjonsutøvere blir i utdanningsløpet verken gjort oppmerksom på muligheten for, eller trent i kunsten, å gi offentlig kritikk, c) varslingssystemets innretning er primært innadvendt med hierarkisk tilsnitt (tjenesteveien), og det legges an til en norm om at alt fortrinnsvis både skal løses og holdes innenfor «husets fire vegger», og d) at offentlig kritikk bør fortrinnsvis oppfattes som noe ekstremt, en historie som er verdt å ofre for og få frem, fremfor at budskapet som bringes ut må ikke være av katastrofal art for at det skal være av offentlig interesse.
I sin iver med å beskytte institusjonene mot kritikk og dermed at tjenestene eller bedriftene skal få svekket sitt omdømme i neste omgang, er det utviklet en kultur for å begrense ansattes ytringer som kan oppfattes som kontroversielle, eller kritiske til egne bedrifters virke. Et nylig tilfelle hentet fra sykepleie.no, omhandler en sykepleier ble innkalt på «teppet» etter å ha kommenterte på egen Facebook-vegg. Eksempelet illustrerer at selv nokså harmløse kommentarer som er kritiske til egne institusjoner, formidlet på egne lukka profiler på sosiale medier, er under angrep av noe som mest sannsynlig er motivert av arbeidsgiveres frykt for omdømmetap.
To ekstremt viktige og fundamentale lovparagrafer i denne sammenhengen, er Kongeriket Norges grunnlov § 100 om ytringsfrihet, og Lov om rett til innsyn i offentlig verksemd (offentlighetsloven) § 1. Formål. Lovparagrafene blir regelmessig nevnt, men sjeldnere gjengitt i sin opprinnelige form, derfor er det en god grunn til å eksplisitt gjengi dem her. Offentlighetsloven: § 1. Formål. «Formålet med lova er å leggje til rette for at offentleg verksemd er open og gjennomsiktig, for slik å styrkje informasjons- og ytringsfridommen, den demokratiske deltakinga, rettstryggleiken for den enkelte, tilliten til det offentlege og kontrollen frå ålmenta. Lova skal òg leggje til rette for vidarebruk av offentleg informasjon».
Ytringsfriheten: § 100. «Ytringsfridom skal det vere. Ingen kan haldast rettsleg ansvarleg for å ha motteke eller komme med opplysningar, idear eller bodskapar om det ikkje lèt seg forsvare halde opp imot den grunngjevinga ytringsfridommen har i sanningssøking, demokrati og den frie meiningsdanninga til individet. Det rettslege ansvaret skal vere fastsett i lov. Alle har rett til å ytre seg frimodig om statsstyringa og kva anna emne som helst. Det kan berre setjast slike klårt definerte grenser for denne retten der særleg tungtvegande omsyn gjer det forsvarleg halde opp imot grunngjevingane for ytringsfridommen. Førehandssensur og andre førebyggjande åtgjerder kan ikkje nyttast om det ikkje trengst for å verne born og unge mot skadeleg påverknad frå levande bilete. Brevsensur kan ikkje setjast i verk, så nær som i anstaltar. Alle har rett til innsyn i dokumenta til staten og kommunane og til å følgje forhandlingane i rettsmøte og folkevalde organ. Det kan i lov setjast grenser for denne retten av omsyn til personvern og av andre tungtvegande grunnar. Dei statlege styresmaktene skal leggje til rette for eit ope og opplyst offentleg ordskifte».
Vi har to kraftfulle lovtekster som gir innbyggere, også profesjonsutøvere i sitt virke, utvidede muligheter for å være offentlige uenige og til å gi kritiske, faglige bemerkninger om egen institusjon. Allikevel kan det se ut som om profesjonsmedlemmene lider under disiplinering av kollegaer og formelle ledere i egne institusjoner. Profesjonsmedlemmene virker i en del tilfeller å ha gitt etter for presset om primært å være opptatt av å håndtere kontroversielle saker internt, og dermed holde kontroverser godt skjult for allmenheten. Hva som på sikt vil skade omdømme mest er et åpent spørsmål. Kan det være a) der profesjonsutøvere etter beste evne forsøker å utøve en forsvarlig profesjonsutøvelse, hvor profesjonsutøverne samtidig agerer offentlig der hvor kvaliteten mistenkes uforsvarlig, eller unødvendig svak, under den risikoen over at de har agert på feil grunnlag? Eller kan det være b) å vite at institusjonene forsøker å løse sine oppgaver hovedsakelig på en etterrettelig og god måte, men hvis dette ikke er tilfelle kan du være sikker på at institusjonene gjør alt i sin makt å holde dette skjult for deg?
Et ytterligere problem med at kollegaer og formelle ledere aktivt begrenser muligheten for offentlig uenighet og kritikk, er at i dagens og fremtidens profesjonsutøvelse er det mer og mer sannsynlig med scenarioer hvor profesjonsutøvere har både mer erfaring og høyere formell fagkompetanse på sitt område, sammenlignet med de som sitter med formell myndighet. Hvor legitimt vil befolkningen oppleve at grunnleggende rettigheter blir brutt, samtidig som denne erkjennelsen blir faglig overprøvd og aktivt forsøkt forhindret avdekket av fag- og administrative ledere, med mindre kompetanse på område enn sine underordnede.
